HUN DRAR PÅ GRAVLUNDEN MED BØTTE OG KOST og vasker de forlatte gravene, og slik forsøker hun å overbevise seg selv om at hun er et godt menneske. Se, sier hun til seg selv og lar fingeren, innhyllet i en våt klut, gli langs alle kroker og kriker i gullbokstavene. Se, dette gjør jeg altså for disse ukjente døde, hva må jeg vel da ikke være i stand til å gjøre for de kjente levende? Hvor god er jeg vel ikke i de virkeliges verden når jeg gjør meg slik umake som dette for dem som er borte, og som ikke engang kan takke meg. Hun soler seg i glansen av sin egen vaskekost, og hun kysser gravene til døde barn, og gjennom stenen kjenner hun deres varme feberhete panner mot sine lepper.