JEG SLÅR AV ALLE LYSENE I VÆRELSET, siden klatrer jeg opp i vinduskarmen og gjemmer meg bak gardinen. Ingen kan se meg fra stuen nå, men fra utsiden er det mulig å skjelne meg. Der finnes jeg i skyggene i høstmørket, som en stor, stor stille flue surrer jeg mykt mot vinduet, vel vitende om at det er for kaldt for meg nå, at jeg kommer til å dø der ute om noen slipper meg fri. Jeg har på meg en blå kjole og det flokete håret mitt henger i laser. Jeg legger pannen mot det kalde glasset og stirrer på naboene mine. Jeg klynker sint mot dem og vet at det ikke betyr noe fra eller til hva jeg gjør. Innerst inne vet jeg at jeg er i ferd med å bli gal.