DET VAR EN GANG en liten pike, en slik som du allerede kjenner fra eventyrene, en slik liten tulle med øyne blå, røde kinner og føtter små. En riktig blomsterknopp av en menneskedatter, myk, mild og på alle måter blid og ven i sitt vesen. Ellida var hennes navn. Ellida var elsket av sine foreldre, aktet av sine jevnaldrende, og hun var velkommen inn i hvert eneste hus og hjem i hele egnen. Mange var dem som så henne som fremtidig sønnedatter i sitt hjem, og alle tapte de sitt hjerte til henne, sønnene, og døtrene med, skjønt de elsket henne selvsagt i hemmelighet, eller forkledte sin attrå i en overdrevet venninnekjærlighet.

En dag erklærte piken at hun ikke lenger ville klippe håret sitt, og dette holdt hun fast ved, og det vokste seg til og ble lenger enn hun var selv. Det slepte langs bakken når hun gikk, og det ble den skitneste og begredeligste hårmanke noen noensinne hadde sett der i byen. Hun ble kalt for sopelimet på folkemunne, og ingen ville lenger gjeste henne i sitt hjem, for med henne kom jo også alt rask og rusk som hårmanken hennes hadde samlet med seg langs småbyens skitne smug, og kjøkkengulvets spyttmyke smuler klebet seg til hårtuppene hennes. Hennes foreldre var svakelige folk, som ikke hadde vett eller ork nok til å beordre sin datters hårvekst kuttet, så jenta gjorde som hun ville. Og å klippe seg var ikke blant de tingene. Hun vandret alene i natten, sopelimet, og hvisket ukvemsord og kjærlighetserklæringer til sine slitte hårtupper.