FOR ALLE ANDRE var det den dagen Amanda ble seks år gammel. For Amanda selv var det først og fremst den dagen hun sluttet å være fem. Hun så seg i speilet. Jeg er ikke et barn lenger, tenkte hun vemodig. Jeg skulle ønske at jeg kunne begynne å vokse nedover.

Det var ikke lenge etter dette at Amanda oppdaget at hun ikke lenger passet til favorittskoene sine. De var lyseblå med sølvstjerner på og Amanda syntes at hun liksom gikk i ett med himmelen når hun hadde dem på. Om dagen lå hun på gresset og strakk føttene mot skyene og blått forsvant i blått og det var om om hun kunne løpe inn i det. Hun så på himmelen og hun så på skoene sine og de var ett. Og hun så på seg selv. Og når hun gjorde det, så smeltet skoene og rant ut over henne til hun var lyseblå med stjerner på både på utsiden og innsiden. Og dette – at skoene ikke lenger passet til henne, frarøvet henne på sett og vis hennes plass i universet, hun falt ut av den store sammenhengen og det var et vondt varsel for henne, for selv om forstod lite og visste mindre, så var det en tone som gikk tvers gjennom henne hele tiden. En ren og lys og vever tone som handlet om å være barn. Og denne tonen sang Amanda til. Alle setninger hun sa var stemt slik at de passet til denne tonen.

Moren til Amanda kjøpte et nytt par med blå sko til Amanda, som var helt like på dem hun hadde vokst i fra. Det hjalp ingenting. Det var jo ikke skoene som var for små, det var føttene som var blitt så alt for store.