MIN FAR BLE TIL EN SABELTANNTIGER OM NATTEN og jeg var den eneste som visste om det.
I mørket vokste tennene hans seg så lange, så lange. Jeg har aldri siden sett noe liknende på noen annen mann. De presset seg ut gjennom huden på hver sin side av nesevingene. Helt ned til brystet hans rakk de. Og noen ganger, når han kysset meg godnatt, så satte hodet mitt seg fast mellom dem. Da lirket han det forsiktig løs igjen og bredte dynen godt om meg.

I halvmørket på værelset mitt ser jeg fars sterke rygg i skyggene. Han står vendt mot speilet og han ser på seg selv, han beundrer seg. Hendene hans er store og grove og tørre. Han har to av dem. To hender. Jeg vet hvordan de kjennes ut. Jeg vet alt om fars hender. Han tror at jeg sover, eller at jeg ikke kan se ham på grunn av mørket. Men det kan jeg. Kroppen hans ser alene ut. Det er en kropp som ikke vet om at den er i selskap. Den holder ikke pusten mellom setningene. Den danderer ikke hånden omkring glasset før den løfter det til munnen. Den bare er. Ikke bare kan jeg se ham. Jeg ser ham tydeligere her, i speilet, i nattemørket enn jeg noen gang ser ham ellers. Vanligvis flyter han ut i kantene. Dersom jeg forsøker å se rett på ham, så forsvinner han, blir til lyse flekker. Som om øynene mine alltid er besmittet av sollys. Kun i natten er vi nær hverandre. Og nå ser jeg ham. Han holder en neve om hver tann. Han kjærtegner dem ikke. Han holder dem. Som en hjort hviler geviret mot en sten. Som en konge veier sin egen krone i sine hender. Min far, sabeltanntigeren.

Til min mor sa han aldri noe. For henne var alt dette hemmelig. Jeg hørte i alle fall ikke mor nevne noe om det noen gang. Og om hun hadde gjort det, selv om det bare hadde vært et lite stikk, en vag hentydning av en anklage, kastet fra henne mot ham i en av de stille blekgule feidene som pågikk mellom dem, så ville jeg ha fått det med meg. Jeg var svært vár på dette. Jeg tenkte mye på det. På hva det ville innebære dersom den ble viden kjent, denne forvandlingen hans. Hva det ville bety for oss som familie.

Selv sa han at ingen måtte vite det. Dersom noen fikk vite det, så kom de til å sette ham i bur. Og der ville han måtte sitte alene, kanskje i mange år. En gang innimellom, ville mennesker i hvite frakker komme og undersøke ham, sjekke om han fremdeles hadde det i seg. Å bli til en tiger om natten. De ville komme til å måle tennene hans en gang i timen hele døgnet, og dersom de kunne finne det minste spor på at tennene hans på noe tidspunkt hadde vokst så mye som en millimeter, så ville de lukke ham inn i buret igjen. Hver natt beskrev han det fra en ny vinkel. Buret. Og etter tusen netter, kanskje mer enn det, kjente jeg det så godt, hvordan det så ut, hvordan det luktet, hvor varmt eller kaldt det var der, at jeg umiddelbart ville ha visst hvor jeg var om jeg våknet opp der. Selv i blinde ville jeg ha visst det.

Min far fortalte meg om hvordan jerngitter kjennes mot fingertuppene når man drar hånden hurtig over det mange ganger. Dersom man gikk rundt og rundt og rundt langs burets innervegger, og dro fingertuppene etter seg langs gitteret, så ville man etterhvert miste følelsen i dem, sa han. Jeg forstod ikke riktig hva han mente, men så en dag, på vei hjem fra skolen, viste en venninne meg en ny lek. Den bestod i nettopp dette, å dra fingertuppene hurtig langs nettinggjerdet som innkapsler skolen. Og da kjente jeg det, hvordan fingertuppene ble numne, og jeg forstod hva far mente, og jeg trakk hånden til meg. Far sier nemlig at man ikke slutter når fingertuppene har blitt numne. Ikke når man er i bur i alle fall. Da fortsetter man. Da løper man rundt og rundt og rundt langs veggene i buret helt til fingrene er borte. Og når fingrene er borte fortsetter man bare med resten av hånden og armen, og så den andre hånden og den andre armen. Til sist ligger man bare og rullet i buret, uten armer, uten hode og uten rygg. Slike ting gjorde man i bur. Jeg ville ikke at far skulle dit. Det er klart at jeg ikke ville det.