DET ER KALDT. Mellom fingertuppene hans hviler en sigarett, og den tar han av og til et langsomt trekk av. Røyken fra sigaretten og dampen fra ånden hans smyger omkring ham og skaper hver sin kontur mot nattehimmelen. Røyken fra sigaretten flyter ut og beveger seg organisk fra den ene formen til den andre. I motsetning til ånden hans. I den er det ingen forestilling. Den er simpel og homogen, lever kort og forsvinner brått. Mannen ser på den bleke dampen som er hans egen pust, og siden ser han på røyken fra sigaretten som bier i luften, hvor monstrøse ansikter og vanskapte dyr utfolder seg og farer flyktig for øynene hans. Hvorfor er det i sigarettrøyken at han får se disse scenene utspille seg. Det er hans ånde som skulle utrykke liv. Det er fra ham dette skulle ha kommet. På den annen side er det noe ærlig og likefremt ved det, tenker han. Slik er han. Pusten hans forestiller seg i det minste ikke.