MANNEN MIN SVØMMER MED BUKEN OPP, frem og tilbake i bassenget nederst i hagen. Magen er stor og hvit og oppblåst, og den vokser hver dag. Men likevel fortsetter han som alltid, frem og tilbake i den dumme trange badebuksa. Ingenting er annerledes enn før, bortsett fra dette. Mannen min sover på hodet, og han spiser på hodet, og snart skal han dø. Selv gråter jeg over svømmebassenget, litt mer hver dag. Jeg gråter alt det han selv ikke kan gråte, jeg gråter for stillheten i bassenget, som blir større og større. Mannen min, på sin side, skjønner ingen verdens ting. Hver gang en ny dråpe treffer overflaten, kommer han til og vil spise den.