JEG ER HEMMELIG FORELSKET I EN KRÅKE, men jeg vet at dersom det ble noe mellom oss, så ville det ha endt med sorg for oss begge. Begge ville vi ha gått ulykkelige ut av forholdet, og ingen av oss ville ha lært noe som helst av det, som vi kunne tatt med oss videre.

Huset jeg bor i troner på toppen av en øy. Det er et vidunderlig, enormt, laftet tømmerslott, og det har et stort tårn på toppen av seg, som ruver over landskapet, langt over de aller høyeste trærne på den allerede høye øya. Det er en kjempe. Og jeg bor i kjempens mage. Sover i blindtarmen, står i tårnet med alle glassvinduene og ser verden gjennom dens øyne. Jeg er så ensom her. Jeg vet ikke en gang om huset vet at jeg er her. Om natten drømmer jeg at veggene spiser meg levende. Sprekkene i de gamle tømmerstokkene åpner seg til store munner uten tenner og med støvete gummer, og de gaper over meg, sluker en kroppsdel, som for eksempel en arm, og så sutter det på meg. Grovt og hardt og grådig. Kroppen min er tørr og smuldrer bort i volden og til sist er jeg ikke annet enn mere støv på innsiden av veggen.

Om morgenen står jeg ved vinduet og titter ut på ingenting. Jeg har all denne utsikten, og likevel ingen ting å se på. Av og til bare, denne kråka. 
Den har visst funnet sitt sted her i verden.  En død og krokete furu slynger seg opp blant alle de grønne trærne og på et vis gir den intrykk av å være mest levende av dem alle, grå og organisk, som om den har vrengt seg ut av seg selv i det den åndet ut, og blitt til noe annet, noe som lever videre i noen, et annet sted. 
Kanskje i meg. Kanskje i huset. Kanskje i kråka.

Jeg leker med tanken om at kråka og jeg er forutbestemt for hverandre, at den vil meg noe, at jeg vil den noe.
Og jeg involverer den i livet mitt. Jeg lukker øynene og går alle trappene opp til tårnet i blinde. Føler meg frem med fingrene og føttene, som om jeg var et insekt, beveger meg sakte opp mot kjempens hode og tenker at jeg er en husbukk i husets hjernevirvler, og så, når jeg står i tårnet, en flekk på hornhinnen, en fluelort på et speilbilde.

Jeg legger fingertuppene mot det kalde glasset i vinduet og lukker fremdeles øynene. Jeg tenker at dersom kråka sitter i toppen av det døde treet når jeg åpner dem, så elsker den meg og vil meg noe. Kråka sitter der ikke og jeg blir skuffet. En dag skal jeg lukke øynene og si til meg selv at dersom kråka ikke er der, så dreper jeg meg selv.
Og så skal jeg gjøre det.