Da jeg var helt liten, var verden fullstendig gjennomsiktig for meg. Gjennom vegger og tak, fjell og dyr og mennesker, kunne jeg se. Det fantes ingen uoppløselige strukturer. Ingen hemmeligheter.

På kveldstid etter at min mor hadde sunget en sang ved sengen min og forlatt meg med et kyss på pannen, listet
jeg meg over gulvet og satt som forstenet ved det lille loftsvinduet på værelset, stirrende ut i verden, inn i alle
hjem og kjellere og skoger så langt blikket mitt kunne nå. Jeg så barn ligge alene i sine senger og lese i bøker som var like store som dem selv mens deres bestemødre danset rundt sengen deres til søvnen tok dem og de sengnet
om på gulvet. Jeg så naboens katt klatre opp på bordet og spise torskeøyet på sin frues middagstallerken og en ung pike stille seg naken fremfor speilet og børste håret sitt med et kamskjell hundre ganger i skumringstimen. 
Jeg så kvinner og menn bade nakne sammen og kna sine lår mot hverandres på loftet over et gammelt hotell nede i byen. Jeg så alt. Ofte så jeg mer enn jeg ville eller hadde godt av, men i begynnelsen hadde jeg ingen kontroll over hva jeg tok inn, jeg var fullstendig åpen for verden, uten filter. Blikket mitt visste ikke forskjell på rett og galt
og det forstod ikke å vike.

La meg forsøke å fortelle deg om hvordan det var. Hvordan det kjentes når jeg falt slik gjennom en park og en mur og en trapp og en vegg og en kjeller for å lande på en stor hvit rotte som spiste løse hudfiller av en mann som ingen visste om. La meg fortelle deg hvordan det kjentes når et fjell smeltet og ble borte.

Du kjenner kanskje til disse tegnede bildene, disse optiske illusjonene, hvor et mønster av trekanter og firkanter og streker er samfattet på en slik måte at de skjuler noe i dypet av seg. En ny tegning under den første, som du kan få se om du krysser øynene dine femti grader mot nesetippen og stirrer på alt og ingenting på en gang. Slike bilder som vil løse seg opp i sine bestanddeler og vise seg frem for deg uten klær dersom du lar dem få lov til det. Slik var verden for meg da jeg var liten. En eneste stor ansamling med stein og tre og glass og farger, som kunne forsvinne bare jeg knipset med blikket. Jeg kunne selv bestemme hva som skulle bli borte og hva som skulle bli igjen og i timesvis kunne jeg sitte og komponere nye sammenstillinger av omgivelsene. Jeg fjernet en vegg her og et hus der, og med ett satt en gammel kvinne og en gammel mann, som nettopp hadde spist frokost hver for seg, sammen i kvinnens hus og tittet ut av det samme vinduet. Et par vegger til, og katten fra nabohuset lå mellom dem på bordet og vasket seg fornøyd på magen med halen i syltetøyboksen. Når jeg ønsket meg fred tok jeg bort alt, vasket verden bort, som om den var tegninger på en tavle.