EN GAMMEL MANN VAR UTE OG SEILTE I NATTEMØRKET PÅ FJORDEN. Uten lys, uten vest, uten noe som helst. Dønningene fra havet var dype og store og hule og den gamle mannen var ute i ærend for å drukne. 

Ut mot havgapet. De evige jaktmarker. Fiskeren. Fisken. Føden. Fråden. Døden. Mot alt dette kjempet han seg frem. Det var sen oktober, høstvinden pisket ham kaldt om øynene og den mørke farkosten kastet seg tungt og hardt, frem og tilbake, i havets dulme vold. Roret raspet grovt i mannens trælete hender og seilet kastet seg i dype stønn mot den mørke nattehimmelen. Kald var han. Og våt. Men bruset i havet mildnet hans angst og senket taktens i hans hjerte, og nå og da var det som om hans ånd allerede glippet med øynene. Den gamle mannens blikk hadde tatt feste på et lite skjær langt der ute i dønningene og i det skulle han grunnstøte. Mørket omfavnet ham og båten bysset ham sakte mot den våte hvile. Slik skulle det bli. Båten skulle knuses, splintene skulle stå til himmels, og selv skulle han dø en gammel fiskers død. Han skulle puste lungene fulle med vann og med knyttede never skulle han sovne inn i selskap med fiskestimene som hadde livnært ham gjennom et helt liv, uten å kny, uten å pruste.

Kjølen knivet tungt og dypt i de sorte bugnende bølgene, men foruten bruset og smellene fra havets dønninger,
var det stille i natten og stjernene stod klart på himmelen. Med ett ség en tanke inn over den gamle mannen, og han mildnet noe. Det er en sak han har kommet på, noe han vil gjøre før han går. Han vil ta opp et garn. Han hadde glemt at han hadde satt det, men nå vaker bøyen i hans tanker. Fisken skulle ikke stå der i dager og pines i hjel. Hans far hadde lært ham det. Hans far var glad i fisken. Og det falt den gamle mannen tungt for brystet å skulle vike fra sitt livs lære nå i dette som skulle være hans siste dag på jorden. Ikke ville han trampe inn i dødens rike med søle på skoene. Den gamle mannen snur båten. Det er ikke langt tilbake og vinden blåser i riktig retning. Den driver fint. Natten er vid. Himmelen er sort.

Garnet er tungt. Tyngre enn noen sinne. Aldri i sin levetid har den gamle mannen kjent et så tungt garn og det kvalmer ham å tenke på hva slags fisk som kan holdes fanget i det. Garnet er seigt og brunt og blinker stygt i mørket, og det vil ut av hendene hans, det er motstridig. Den gamle fiskeren ser for seg gule skimrende torsker og buktende åler, bleke havmonstre med gapende munner og tusen lysende tenner glefsende mot hendene hans, slikkende mot roret, rapende mot himmelen. Ikke dra meg opp, hvisker garnet, alle helvettes fisker og futer finnes i meg. Du vil ikke se dem. La dette siste garnet være, hvisker det. Ikke se det. Ikke se dette som er i meg. Havet er mørkt som bek og der nede i meg et sted, i dypet, finnes det et udyr i din favn.

Men mannen drar. Den gamle mannen haler. Det hvitner i øynene hans, av anstrengelse og av frykt, men stimen i garnet skal ikke stå og dø. Noe er verre med den tanken, enn med noe annet. En klynge med døende fisk i nett. Forlatt under overflaten. En stim av store glatte sjeler som pisker med finnene. Garn som river seg inn i gjellene. Store blødende dyr. Forvitring. Eim . Han kan ikke tåle det. Han river i nettingen så knokene hvitner, han knurrer mellom tennene og garnet knurrer tilbake gjennom riene. Det ber ikke lenger nå. Rør meg ikke, roper det. Jeg dreper deg om du rører meg, roper det. Dø skal jeg allikevel snerrer den gamle og med ett slipper noe tak og han farer baketter i farkosten og garnet farer også med og er med ett så lett som ingenting. Den gamle mannen blir liggende litt i båtens akterende. Han ser på garnet. Det roper ikke mer. Som en slunken morkake ligger det i båtens baug og blør, men det roper ikke. En stillhet har senket seg over farkosten nå. Alt er annerledes. Selv havet ligger blankt og har vendt sine vasstrukne ører lyttende mot sykdommen i nettet. Kun små krusninger fra overflaten strekker seg lett på tærne opp mot båtens babort side, som for å komme litt nærmere ripen, som om havet vil se hva det har født.

En liten blekgrå fisk. Det er alt. Og ingen rester av sjøgress i garnet, ingen hull som vitner om at noe stort kan ha revet seg løs. Ingen sten. Den gamle mannen lukker øynene. Fisken stirrer ut i mørket. Den slår ikke med finnene, den beveger seg pulserende som om den ikke var en fisk, men en åme, en bankende muskel, en meitemark. Buken bølger opp og ned som om fisken konstant gulper og svelger, men ingenting kommer ut av den. Stivt og olmt stirrer den mot himmelen. Båten er sort og blank av våt tjære og bukter seg som en ond orm i bølgene. Fisken er blek og mager og bukter seg som en ond orm i båten. Den gamle fiskeren vil ikke nær den, orker så vidt å se på den.

Den gisper lenge etter luft før den slutter med det. Slik har den gamle aldri tidligere latt en fisk dø, og i det angsten svinner, og blikket klarner, ser han at han har forrådt sitt siste ærend. At fisken led. Den gamle mannen blunker og rødmer. Sakmodig lener han seg frem og griper om den lille. Nøster den skånsomt ut av garnet. Mykt og slapt hviler den i hånden hans. Han slipper den fri. Den flyter med buken opp. Holder seg langs båtens rand, som for å si at den nesten var ferdig med å dø, men ikke helt ennå. Og du skal se meg når det skjer. Den gamle fiskeren hviler hånden mot båtripen. Han ser inn mot land.