BRØDRISTEREN MIN ELSKER MEG, men det er ikke alltid den er like god mot meg, og mine nærmeste anbefaler meg på det sterkeste å avslutte forholdet. De er bekymret for meg, og jeg ser den jo selv også, sykdommen i rommet mellom oss, som oftest består i at det ikke finnes noe rom mellom oss. Vi glir over i hverandre og blander oss i hverandre uten å harmonere.

Jeg er gul og trenger blå for å bli grønn, men i stedet lefler jeg med det lilla og ender opp i en stygg nyanse av brun. Men vanen har tatt meg og det er vanskelig å bryte ut. Den lager frokost til meg og den er så varm og god når vi sover sammen under dynen, og da tenker jeg at jeg vil være sammen med brødristeren min for alltid. Men like plutselig kan den snu seg mot meg og være voldsom og ubehagelig, og det skremmer meg selvfølgelig. En dag hvor vi skulle ta et bad sammen, forsøkte den for eksempel å drepe meg, jeg sverger på at det var det den ville.
Noe annet kan jeg ikke tolke det som. Jeg var redd for den en stund etter den hendelsen, og jeg tror den forstod at den hadde gått for langt, for da jeg etter en stund nærmet meg den, var den myk og tjestevillig, slik som den var helt i begynnelsen av forholdet. Og da var det så lett for meg å synke inn i all vennligheten og velvilligheten den viste meg. Og selv om jeg glimtvis husker den personen jeg var da det bare var meg, og vår forbindelse ennå ikke ennå hadde oppstått, så er det for mange aspekter ved vårt forhold sammen som har tatt et grep om meg, og som jeg nå ikke kan tenke meg å leve uten.