EN KVINNE STÅR VED BASSENGKANTEN og gjør seg klar til å hoppe. Hun holder seg for nesen. Badedrakten hennes har samme farge som huden hennes og den er litt gjennomsiktig. Hun er blek og ikke helt ung, men noe ved henne minner likevel om et barn. Det kunne ha vært badedrakten. Men det er noe mer enn den. Det er iveren hun har inntatt bassengkanten med. Det er hungeren i blikket som hviler på vannoverflaten. Hun holder seg for nesen og gjør seg rak og tung og stiv, og man ser at hun gleder seg, at hun har betydelige ambisjoner om hva dette hoppet skal være. Hun kniper øynene sammen, trekker pusten hardt. Og så hopper hun! Og jeg ser på henne det halve, det kvarte, sekundet det varer, at hun ikke kan tro at det er sant. Hun står på grunna, med vann til hoftene, mens alt inni henne fremdeles er på vei ned, fremdeles med øynene igjen og hånden for nesen, men i et løsere grep nå. Kun i dette øyeblikket ser det ut som om hun vil bli stående, men så ser jeg en trass blødme i det sorte i øynene hennes. Hun erkjenner aldri at hun har bommet. Det er et valg hun tar. Det er som om hun befinner over og under vann på samme tid. Hun strammer grepet om nesa igjen og så fortsetter hun. Det blir selvfølgelig ingen tyngde i fallet fra nå av, det er bare knærne hennes som gir etter, men hun later som ingenting. Og bare for seg selv gjør hun det.