DATTEREN MIN SKAL SOVE. Jeg forsøker å lese en bok for henne, men den sitter fast i halsen min og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg er tom for stemme. Virker ikke mer.

Huden hennes er klam og lukter barnesvette. Jeg sitter med ryggen mot den lille sengegavlen, og hun har pattet seg fast i armhulen min. Hun vrikker og vrir på seg og jeg kjenner at kroppen hennes er glatt og varm. Hun vil at jeg skal lese mer. Fortsette. Men hvorfor må hun være slik. Så våt. Jeg kjenner en motstand mot å være nær henne. Lukten av henne. Søt og varm. Klebig. Selv er jeg tørr. Opptørket og stiv, og stemmebåndene mine har stanset. Det finnes ikke en streng igjen i dem som er i stand til å vibrere.

– Les, pappa, sier hun. Hun har nesten sovnet, men klynker ut ordene likevel, legger trykk på hver stavelse. Det er en helt tydelig kommando. I tillegg dulter hun meg i siden. Dersom jeg var en mygg ville jeg ha tatt min død av det. Heldigvis er jeg en voksen mann, og jeg klarer meg. Jeg overlever. Selv om jeg er overbevist om at jeg får varige mén hver gang hun er nær meg. At berøringen av fingertuppene hennes gir meg blåmerker på undersiden av huden. Og hun har vært over alt på meg. Tatt alle steder. Jeg er hemmelig blå over det hele. Kanskje med unntak av inne i rumpesprekken. Og andre steder hvor hun og solen ikke kommer til. Men ellers er jeg blå.

Jeg vet at det lukter sovende barn av halsgropen hennes, men jeg vil ikke lukte. Jeg smyger meg ut av det klamme favntaket hennes i det hun sovner, løser forsiktig tentaklene som motvillig slipper taket med et vått sukk. Blekfete svamper smatter litt etter meg ut i luften i det jeg blir borte, men gir seg snart. Jeg stiller meg over sengen hennes og stirrer på henne.

Nesen er alt for stor for ansiktet hennes. Min kone og jeg undrer oss over hvor hun har den i fra. Det er ingen i slekten vår som har en slik nese som henne. Vi har lett etter den i familiealbumer flere ledd tilbake, både på hennes og min side, men det er ikke tegn til den noe sted. Nesene varierer noe i form, men forholder seg alle til den samme grunnstøpningen. På min side er nesene smale og lange, og med en liten nedadgående krumning helt ytterst på nesetippen. På min kones side flate og med smått utstående nesevinger, men med en krumning på neseryggen som gir dem et visst majestetisk preg. Nesen stammer altså ikke fra noen av oss. Jeg tenker at hun definitivt ikke er vår. I alle fall ikke min.