Han knuget hånden hennes.
Det var ingen som visste hvor hardt.
Ikke se i kamera, Marie, hvisket han
gjennom nesten helt lukkede lepper.

 
 

 
 





MINE SØSTRE OG JEG har snudd sommerdagen nitti grader mot himmelen.

Vi er en smule nærmere solen nå. Det kribler varmt i pannene våre og i skulderbladene. Det er min lek. Jeg vil at bildet skal bli til noe. Nettopp dette ødelegger for min del noe av opplevelsen av det i ettertid. Denne trangen til å fremstå. Sammen. Jeg ser den svulme i blikket mitt. For andre vil det antakeligvis ikke oppfattes slik. For utenforstående vil det kanskje være nettopp dette som reiser en dør inn til oss og våre lukkede forbindelser. Som lokker og lukker en ensom inn i vår tresomhet.