Grete

HVOR TRØTT ER GRETE. Så trøtt er Grete. Min grete er så trøtt, og ingen ende vil det ta. Det begynner om morgenen når jeg skal ha henne opp av sengen og hun er myk og salt av nattens svette. Som smeltet margarin i solen er hun, smørt utover madrassen og liksom trukket langt ned i den, madrassen til Grete er et svamplegeme fylt til randen av menneske, som en vasstrukket brødskive der har ligget for lenge på kjøkkenbenken. Det er vanskelig å si hva som er Grete og hva som er Gretes seng. Jeg skraper henne opp og lemper henne inn i en kald dusj, forsøker å få med så mye av henne som mulig. Men den kalde dusjen hjelper pent lite. Det av henne som ikke ligger igjen i sengen, stivner under den kalde vannstrømmen og blir til en hard liten klump. Og denne harde klumpen er Grete resten av dagen, frem til søvnen smelter henne igjen.

­­– Vil du ha frokost? spør jeg Grete, men Grete vil ikke snakke. Jeg lager en tallerken med frokostblanding og melk til henne, men Grete vil ikke spise. Jeg kjører Grete til jobb, men Grete vil ikke jobbe.

Jeg sitter overfor Grete med penn og papir. Jeg tegner henne. For henne betyr det ingenting om jeg tegner henne eller ikke, men jeg gjør det likevel, for jeg trenger å gjøre det for min egen skyld. Først tegner jeg Grete som en runding.

Jeg tenker at Grete ville valgt å være en runding om hun kunne det. Så ville hun kanskje ha fått jobb som hjul. Noen kunne satt henne i gang på formiddagen, og så kunne hun bare trillet i vei resten av dagen. Siden tegner jeg Grete som en firkant. Om hun var en firkant, kunne hun kanskje ha vært nyttig som byggekloss. Om man fant mange som Grete, kunne man ha bygget en stor katedral av dem. Så kunne man ha gitt katedralen en pent navn. Der, i katedralen med det pene navnet skulle de hvile, alle de firkantede Gretene, stablet oppå hverandre, ved siden av hverandre, rundt hverandre i steile vegger av uigjennomtrengelig søvn. Der skulle de puste i takt, slik som mennesker som sover i en klynge gjør det, og alle besøkende skulle ånde i takt med dem, med henne. Nattens svette skulle marinere veggene, og det skulle puste stille søvn fra kriker og kroker. Da ville hun nok trives.

Jeg ser på Grete og finner ut at jeg heller vil tegne henne slik som hun ser ut. Hun er verken rundt eller firkantet. Noe midt i mellom. Håndleddene hennes er kantete, men ansiktet er rundt. Håret hennes har ingen farge, i alle fall ingen jeg kan navnet på. Og øynene hennes er lukket. Øyenlokkene henger langt ned på kinnene hennes. Nesten ned til munnvikene.

Søst

ENKELTE DAGER, I GRÅLYSNINGEN, BESTEMMER JEG MEG for å forfølge min søster og jeg stiller meg ved sengen hennes og stirrer på henne i det hun våkner. Jeg øver meg på å være henne. Jeg gjør alt det hun sier og går alle stedene hvor hun går. Min søsters overleppe krummer seg så pent når hun smiler og hånden hennes skjelver lett. Hun danser når hun går, hun klynker når hun hoster blod, og alt dette vil jeg ha, alt dette vil jeg lære meg å være. Det tar som regel noen timer før jeg overkommer meg selv, og selv om jeg etterlikner henne, så er det en avstand mellom oss som simpelthen består i at jeg ikke kan løsrive meg fra idéen om at vi er to personer, ikke én. Jeg ser henne gjøre noe, si noe, og siden gjentar jeg handlingen, gjentar ordene, og jeg vet at jeg er meg og at hun er seg selv, og jeg ser meg selv utenifra og vurderer mine egne prestasjoner, hvordan hun er og hvor lik jeg er på henne. Men ettersom dagen går og mitt bevegelsesmønster tvinner seg inn i hennes, så forsvinner jeg mer og mer, og alt hun sier og gjør oppstår i meg og i henne samtidig. Når hun snakker, kjenner jeg vibrasjonene i mitt eget stemmebånd, og når jeg gjentar det hun sier, så er det hun som gjentar seg selv. Og om kvelden, når vi går til sengs, så forstår jeg ikke hvorfor sengen er blitt så liten, hvorfor jeg er dobbelt så stor som før. Min søster gråter. La meg være i fred, la meg være i fred. La meg være i fred, sier vi.

Dørklinken

FREMDELES STOPPER JEG ved den gamle leiligheten i brostensgaten mellom parken og kirken og hvisker stille inn gjennom gardinene i kveldsmørket at jeg er glad i deg og du er min, men du er også din egen og jeg håper du har det bra uten oss. Luftigere kanskje.Vi var så mange og så unge. Vi fylte deg til randen, du flommet over av bløte sekstenåringer med hestehaler og tyllskjørt, hvite katter i plysj, magiske stener, hengekøyer og inntørkede poteter. Og i kroken bak hjørnesofaen putret en kollektiv grøt av gjenglemte sokker, hårbørster, klær og bøker. Vi danset på hodet ditt og sov i armene dine. Du vår kjære venn. Slik vi elsket deg har du kanskje aldri blitt elsket, hverken før eller siden. Og når jeg nå blir stående litt og se opp mot loftsvinduene der man nå for tiden bare skimter stille hvite gardiner og en velstelt orkide, så tenker jeg at for verden, for alle andre som går forbi på gaten og ser opp mot disse vinduene og denne orkidéen som for meg er så fremmed, så er der som om her ingenting noen gang hendte. Samtidig som all musikken og alle menneskene og rotet og kranglene og luktene skjer på en gang inne i meg. Og da kjennes det som om noen er død og at jeg er den eneste som vet det. Av og til lister jeg meg også inn i bakgården og opp trappen til inngangsdøren vår for å ta i dørhåndtaket ditt. Da vi bodde der var det skrudd fast nitti grader i gal retning og pekte nedover i stedet for bortover. Slik er det ikke nå, og det er litt leit, men det er det samme dørhåndtaket likevel. Og når jeg rører ved det, så er det som om denne umiddelbare fysiske nærheten skaper en springende bro i tiden, tilbake til det øyeblikket jeg sist berørte dørhåndtaket eller til den tiden da jeg berørte det hver dag og da eksploderer det noe i mitt hjerte og jeg tusler siden hjem med dørhåndtakets avtrykk
brennende i hånden.

Therese

PÅ TOPPEN AV VÅR FRELSERS GRAVLUND står jeg, i vinterkvelden. Og later som om jeg
er moren til Therese Bengs den kvelden lillesøsteren til Therese kommer inn og forteller at Therese er borte. Det er litt forbudt, jeg vet det. Man skal ikke late som om man er stemmen til en mor som har mistet et barn. Det er muligens respektløst. Jeg ser ned på menneskene rundt omkring på de små stiene i lunden. Landskapet er kaldt og åpent og alle hører de meg når jeg roper navnet hennes ut over den store lunden. Therese! Jeg er stemmen til moren hennes. Det aller første ropet. Jeg lukker øynene og kjenner på det umiddelbare musikalske avtrykket min egen røst har satt i ryggmargen min. Vurderer om det var et riktig rop, et troverdig rop. Var det slik det var, tenker jeg, var det slik det første ropet hørtes ut. Og det siste ropet. Det vet jeg ikke.

Og så vinker jeg med strak arm ut over gravlunden når forbipasserende mennesker titter opp på meg. Da later jeg som om det er en helt annen Therese jeg vil nå, og at hun har sett meg, der jeg står på haugen og roper, og at vi vinker til hverandre.