JEG PUSTER UT TO OVALER AV ÅNDE PÅ BUSSRUTEN. På neste holdeplass går jeg av, blir påkjørt, omkommer. Bussjåføren finner telefonnummeret til min mor på mobiltelefonen min, og han ringer henne, forteller henne at det dessverre er over og ut med meg, men at hun må skynde seg å komme dersom hun vil rekke å se det siste livstegnet av ånden min ebbe ut på ruten.

HUN DRAR PÅ GRAVLUNDEN MED BØTTE OG KOST og vasker de forlatte gravene, og slik forsøker hun å overbevise seg selv om at hun er et godt menneske. Se, sier hun til seg selv, og lar fingeren, innhyllet i en våt klut, gli langs alle kroker og kriker i gullbokstavene. Se, dette gjør jeg altså for disse ukjente døde, hva må jeg vel da ikke være i stand til å gjøre for de kjente levende? Hvor god er jeg vel ikke i de virkeliges verden når jeg gjør meg slik umake som dette for dem som er borte, og som ikke engang kan takke meg.
Hun soler seg i glansen av sin egen vaskekost, og hun kysser gravene til døde barn, og gjennom stenen kjenner hun deres varme feberhete panner mot sine lepper.

JEG LEVER I EN LITEN RØNNE AV ET HUS, råttent og fordervet. Men over de skitne vinduene skal jeg henge speil. På alle vegger. På alle dører. Tett i hele taket. Så skal jeg være ren og pyntet. Alltid skal jeg være ren og pyntet, til og med om natten. Hva gjør det vel da at grunnen råtner under føttene mine. Jeg skal legge speil på gulvet og liste meg omkring i værelsene, trippe lekent frem og tilbake med tærne dansende, balanserende på speilrammene, som en hvit liten mus som har lært seg leken, som vet gangen i labyrinten, og som soler seg i lampelyset og beundrer sin egen snute i refleksjonen fra lupen som til en hver tid er vendt mot den.

*

DATTEREN MIN SKAL SOVE. Jeg forsøker å lese en bok for henne, men den sitter fast i halsen min og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg er tom for stemme. Virker ikke mer.

Huden hennes er klam og lukter barnesvette. Jeg sitter med ryggen mot den lille sengegavlen, og hun har pattet seg fast i armhulen min. Hun vrikker og vrir på seg og jeg kjenner at kroppen hennes er glatt og varm. Hun vil at jeg skal lese mer. Fortsette. Men hvorfor må hun være slik. Så våt. Jeg kjenner en motstand mot å være nær henne. Lukten av henne. Søt og varm. Klebig. Selv er jeg tørr. Opptørket og stiv, og stemmebåndene mine har stanset. Det finnes ikke en streng igjen i dem som er i stand til å vibrere.

– Les, pappa, sier hun. Hun har nesten sovnet, men klynker ut ordene likevel, legger trykk på hver stavelse. I tillegg dulter hun meg i siden. Dersom jeg var en mygg ville jeg ha tatt min død av det. Heldigvis er jeg en voksen mann, og jeg klarer meg. Jeg overlever. Selv om jeg er overbevist om at jeg får varige mén hver gang hun er nær meg. At berøringen av fingertuppene hennes gir meg blåmerker på undersiden av huden. Og hun har vært over alt på meg. Jeg er hemmelig blå over det hele. Kanskje med unntak av inne i rumpesprekken. Og andre steder hvor hun og solen ikke kommer til. Men ellers er jeg blå.

Jeg vet at det lukter sovende barn av halsgropen hennes, men jeg vil ikke lukte. Jeg smyger meg ut av det klamme favntaket hennes i det hun sovner, løser forsiktig tentaklene som motvillig slipper taket med et vått sukk. Blekfete svamper smatter litt etter meg ut i luften i det jeg blir borte, men gir seg snart. Jeg stiller meg over sengen hennes og stirrer på henne.

Nesen er alt for stor for ansiktet hennes. Min kone og jeg undrer oss over hvor hun har den i fra. Det er ingen i slekten vår som har en slik nese som henne. Vi har lett etter den i familiealbum flere ledd tilbake, både på hennes og min side, men det er ikke tegn til den noe sted. Nesene varierer noe i form, men forholder seg alle til den samme grunnstøpningen. På min side, smale og lange, og med en liten nedadgående krumning helt ytterst på nesetippen. På min kones side flate og med smått utstående nesevinger, og med en liten krumning på neseryggen. Nesen stammer altså ikke fra noen av oss. Jeg tenker at hun definitivt ikke er vår. I alle fall ikke min.

*

JEG SLÅR AV ALLE LYSENE I VÆRELSET, siden klatrer jeg opp i vinduskarmen og gjemmer meg bak gardinen. Ingen kan se meg fra stuen nå, men fra utsiden er det mulig å skjelne meg. Der finnes jeg i skyggene i høstmørket, som en stor, stor stille flue surrer jeg mykt mot vinduet, vel vitende om at det er for kaldt for meg nå, at jeg kommer til å dø der ute om noen slipper meg fri.

JEG LIGGER I SENGEN MIN OG VENTER. Det er natt. Jeg lytter til lyden av at noen romsterer på værelset mitt. Jeg har ingen anelse om hvem det kan være. Jeg har ingen nære venner, ingen som ville kommet inn på rommet mitt slik, midt på natten. Og uten å si noe. Hvem gjør noe slikt, uansett. En stund holdt jeg det for sannsynlig at det var et dyr som hadde tatt seg inn til meg. En katt som hadde klatret opp veggen langs takrennen, og som hadde forvillet seg inn gjennom vinduet mitt. Muligens en bortkommen undulat. Det ville ha forklart en god del. Jeg syntes til og med at jeg kunne høre vingeslag mot gardinene. Men så tenker jeg at det nok likevel dreier seg om en person. Med lange øyevipper. Som flapper mot hverandre i mørket.

Det er stille en god stund. Jeg blir urolig. Har den andre forsvunnet. Det er vanskelig å si. Jeg våger ikke å stille spørsmål. Jeg er redd for min egen stemme, hvordan den vil flerre opp stillheten, være skarpere enn jeg ønsker at den skal være. Jeg tier. Venter. Rommet er klamt rundt håndleddene mine, og selv om jeg er naken, kjennes det som om jeg har på meg klær. Hvor er du, tenker jeg. Hvor er du, hvor er du.

Så hører jeg det. Tydelig. Den andre sukker. Så blir det stille igjen. Lenge. Et nytt sukk. Jeg hører lyden av hud mot sengestolpene mine. Hender som føler seg frem i mørket. Lyden kommer mot meg. Men så forsvinner den bort fra meg igjen. Hvorfor gjør den det, tenker jeg. Nå var du jo på sporet.

Jeg griper ut i mørket og får grep om den fremmedes arm, trekker ham eller henne tilbake i sengen til meg. Den fremmede er våt. Jeg kan kjenne det nå. Våt over hele seg. Men det er også noe annet. Gjeller. Det er en stor fisk som har spasert omkring på værelset mitt den siste timen. Jeg pakker oss inn under dynen sammen.

Men, spør jeg. Får du puste her du, da. Og hvordan kom du inn på rommet mitt, var ikke døren låst. Fisken svarer ikke, den sukker bare. Med ett blir jeg forlegen. Jeg skulle kanskje ikke ha dratt den ned i sengen til meg slik. Jeg skulle kanskje ikke ha vært så direkte. Jeg skjemmes, og jeg slipper taket i fiskens arm. Men den blir likevel liggende under dynen min. Jeg tar det som et tegn på at det er her den vil være, men jeg vet ikke riktig hvor jeg skal gjøre av hendene mine nå. Jeg er glad for at du er kommet, sier jeg. Takk for at du kom.

Vil du kanskje ta et bad, spør jeg. Jeg trodde ikke at fisker kunne leve på land så lenge av gangen. Men jeg vet ingenting om deg, jeg bare antar, sier jeg. Det kan hende at du er en helt annerledes fisk, og at jeg ikke kan ta med meg noe av den kunnskapen som jeg har om fisk som sådan inn i vårt forhold. Men så lenge du ikke snakker til meg, så er det bare dette jeg kan gjøre. Anta saker og ting. Og nå antar jeg for eksempel at du vil bade, sier jeg. For jeg vet at fisker i det store og det hele trives i vann. Den store fisken i sengen min svarer ikke. Jeg reiser meg forsiktig fra sengen, så går jeg inn på badet og tapper i badevann. Den fremmede fisken ligger fremdeles under dynen når jeg kommer tilbake.

Kom nå, sier jeg til fisken. Jeg henter den ut av sengen. Vi har det ganske fint sammen der på badet mitt på natten, tror jeg. Jeg sitter på gulvet ved siden av badekaret og fisken har sunket helt under vann. Der ligger den stille med vidåpne øyne, og jeg synes at det ser ut som om den har det bra. Jeg henter en liten svamp og begynner å vaske den forsiktig. Det er godt å kjenne svampen gli over gjellene. Jeg lukker øynene og nynner en liten vise som moren min lærte meg da jeg var liten, og jeg vasker og vasker. Jeg synes aldri at det kan bli nok.

Den fremmede sukker. Jeg lukker brått opp øynene og ser at det ikke lenger er en fisk som ligger i badekaret mitt, men en liten pike. Nå er det hun som ligger der, under vann, og stirrer på meg. Den lille piken tar hånden min og legger den på magen sin. Jeg tror hun vil at jeg skal stryke henne. Hun sukker igjen. Kanskje hun har vondt. Jeg vet ikke hvorfor det ikke forundrer meg at fisken har blitt til en liten pike. Et øyeblikk tenker jeg at jeg er livstrett. Men jeg slår det fra meg. Det går opp og ned for alle. Jeg ser på piken. Hun er riktig søt og jeg lurer på om jeg kan beholde henne.

Er du ferdig med å bade nå, spør jeg piken etter litt, og dytter henne forsiktig i siden med pekefingeren. Hun svarer ikke. Jeg trekker ut korken og ser at vannstanden i karet sakte begynner å synke. Jeg går ut på kjøkkenet og henter et glass med vann til meg selv. Når jeg kommer tilbake, ligger piken fortsatt i badekaret med vidåpne øyne. Hun sukker ikke mer.

Jeg legger hånden på magen hennes og kjenner at hun er kald. Hun er ikke bare kald. Hun er rett og slett død. Jeg har druknet den lille piken.

Jeg kjenner en trang til å holde meg selv om halsen, jeg vet ikke hvorfor, så jeg slutter med det. Jeg går tilbake på soverommet mitt og jeg legger meg i sengen. Jeg vil sove, men jeg får det ikke til. Hvordan kunne jeg være så dum. La henne bli liggende slik under vann.
Og jeg som til og med tenkte tanken på å beholde henne. Jeg kjenner pikens blikk på meg. Det brenner tvers igjennom vegger og fliser og badekar og sengestolper og hud og bein og alt annet som måtte skille oss. Jeg henter henne inn til meg. Jeg pakker oss inn sammen under dynen.

Vi ligger slik lenge, hun ligger helt nær meg og jeg klapper henne over ryggen. Etter en liten stund begynner hun å puste og en enorm lettelse skyller over meg. I morgen den dag skal jeg begynne å se etter barnehageplass til henne.

 *

MIN FAR BLE TIL EN SABELTANNTIGER OM NATTEN og jeg var den eneste som visste om det. I mørket vokste tennene hans seg så lange, så lange. Jeg har aldri siden sett noe liknende på noen annen mann. De presset seg ut gjennom huden på hver sin side av nesevingene. Helt ned til brystet hans rakk de. Og noen ganger, når han kysset meg godnatt, så satte hodet mitt seg fast mellom dem. Da lirket han det forsiktig løs igjen og bredte dynen godt om meg.

I halvmørket på værelset mitt ser jeg fars sterke rygg i skyggene. Han står vendt mot speilet og han ser på seg selv, han beundrer seg. Hendene hans er store og grove og tørre. Han har to av dem. To hender. Jeg vet hvordan de kjennes ut. Jeg vet alt om fars hender. Han tror at jeg sover, eller at jeg ikke kan se ham på grunn av mørket. Men det kan jeg. Kroppen hans ser alene ut. Det er en kropp som ikke vet om at den er i selskap. Den holder ikke pusten mellom setningene. Den danderer ikke hånden omkring glasset. Den bare er. Ikke bare kan jeg se ham. Jeg ser ham tydeligere her, i speilet, i nattemørket enn jeg noen gang ser ham ellers. Vanligvis flyter han ut i kantene, dersom jeg forsøker å se rett på ham, forsvinner, blir til lyse flekker – som om blikket mitt alltid er besmittet av sollys. Kun i natten er vi nær hverandre. Og nå ser jeg ham. Han holder en neve om hver tann. Han kjærtegner dem ikke. Han holder dem. Som en hjort hviler geviret mot en sten. Som en konge veier sin egen krone i sine hender. Min far, sabeltanntigeren.

Min far fortalte meg om hvordan et bur kjennes mot fingertuppene når man drar hånden hurtig over gitteret mange ganger. Dersom man gikk rundt og rundt og rundt langs burets innervegger, og dro fingertuppene etter seg, så ville man etterhvert miste følelsen i dem, sa han. Jeg forstod ikke riktig hva han mente, men så en dag viste en venn meg en lek hvor vi dro fingertuppene hurtig langs nettinggjerdet som innkapsler skolen. Og da kjente jeg det, hvordan fingertuppene ble numne, og jeg forstod hva far mente, og jeg trakk hånden til meg. Far sier nemlig at man ikke slutter når fingertuppene har blitt numne. Ikke når man er i bur i alle fall. Da fortsetter man. Da løper man rundt og rundt og rundt langs veggene i buret helt til fingrene er borte. Og når fingrene er borte fortsetter man med resten av hånden og armen, og så den andre hånden og den andre armen. Til sist ligger man bare og rullet i buret, uten armer og rygg og hode. Slike ting gjorde man i bur. Jeg ville ikke at far skulle dit. Det er klart at jeg ikke ville det.

 *

JEG KAN DANSE SOM DETTE, DET KAN JEG. Jeg kan danse meg bort i mine egne trinn og skrive poesi med føttene, minnes gamle valser, trippe lett i takt med lyse toner, leke i dem igjen og igjen til min egen glede og fornøyelse, som et barn som vil høre de samme historiene til solen har gått opp og ned fem tusen ganger og det oppdager at det er blitt voksent. Slik vil jeg danse til det ikke er liv igjen i meg, slik vil jeg danse slike danser som gjør at blodårene mine krummer seg og øynene dine lukker seg og gamle damer luller seg inn i sine pelskåper og drømmer og morgendagen som om den var i stand til å bringe deres avdøde ektemenn tilbake fra graven. Jeg vil ikke annet enn dette fra nå av. Jeg samler mine føtter til et kjempesprang og forsvinner siden som en åttehodet syngende spurv over åsene.

 *

MANNEN MIN SVØMMER MED BUKEN OPP, frem og tilbake i bassenget nederst i hagen. Magen er stor og hvit og oppblåst, og den vokser hver dag. Men likevel fortsetter han som alltid, frem og tilbake i den dumme trange badebuksa. Ingenting er annerledes enn før, bortsett fra dette. Mannen min sover på hodet, og han spiser på hodet, og snart skal han dø. Selv gråter jeg over svømmebassenget, litt mer hver dag. Jeg gråter alt det han selv ikke kan gråte, jeg gråter for stillheten i bassenget, som blir større og større. Mannen min, på sin side, skjønner ingen verdens ting. Hver gang en ny dråpe treffer overflaten, kommer han til og vil spise den.

 *

JEG ER KLEDD I SORT og jeg liker det ikke. Jeg skifter til en gul drakt og føler meg straks bedre. Min kjæreste besøker meg i blå klær og side om side blir vi for mye for hverandre. Jeg skifter til en blå drakt, men nå er vi for like. Jeg går ut i skogen, men der er jeg for blå for alt det grønne. Jeg drar til havet, men i det forsvinner jeg helt. Jeg skifter til lilla, men da kan jeg se fremtiden din, og det vil jeg ikke. Jeg kler meg naken, for da kan ingen se meg.

 *

JEG ER HEMMELIG FORELSKET I EN KRÅKE, men jeg vet at dersom det ble noe mellom oss, så ville det ha endt med sorg for oss begge.

Huset jeg bor i troner på toppen av en øy. Det er et vidunderlig, enormt, laftet slott, og det har et stort tårn på toppen av seg, som ruver over landskapet, langt over de aller høyeste trærne på den allerede høye øya. Det er en kjempe. Og jeg bor i kjempens mage. Sover i blindtarmen, står i tårnet med alle glassvinduene og ser verden gjennom dens øyne. Jeg er så ensom her. Jeg vet ikke en gang om huset vet at jeg er her. Om natten drømmer jeg at veggene spiser meg levende. Sprekkene i de gamle tømmerstokkene åpner seg til store munner uten tenner og med støvete gummer, og de gaper over meg, sluker en kroppsdel, som for eksempel en arm, og så suger det på meg. Grovt og hardt og grådig. Kroppen min er tørr og smuldrer bort i volden og til sist er jeg ikke annet enn mere støv på innsiden av veggen.

Om morgenen står jeg ved vinduet og titter ut på ingenting. Jeg har all denne utsikten, og likevel ingen ting å se på. Av og til bare, denne kråka. Den har visst funnet sitt sted her i verden.  En død og krokete furu slynger seg opp blant alle de grønne trærne og på et vis gir den inntrykk av å være mest levende av dem alle, grå og organisk, som om den har vrengt seg ut av seg selv i det den åndet ut, og blitt til noe annet, noe som lever videre i noen, et annet sted. Kanskje i meg. Kanskje i huset. Kanskje i kråka.

Jeg leker med tanken om at kråka og jeg er forutbestemt for hverandre, at den vil meg noe, at jeg vil den noe. Og jeg involverer den i livet mitt. Jeg lukker øynene og går alle trappene opp til tårnet i blinde. Føler meg frem med fingrene og føttene, som om jeg var et insekt, beveger meg sakte opp mot kjempens hode og tenker at jeg er en husbukk i husets hjernevirvler, og så, når jeg står i tårnet, en flekk på hornhinnen, en fluelort på et speilbilde.

Jeg legger fingertuppene mot det kalde glasset i vinduet og lukker fremdeles øynene. Jeg tenker at dersom kråka sitter i toppen av det døde treet når jeg åpner dem, så elsker den meg og vil meg noe. Kråka sitter der ikke og jeg blir skuffet. En dag skal jeg lukke øynene og si til meg selv at dersom kråka ikke er der, så dreper jeg meg selv.

Og så skal jeg gjøre det.

 *

EURORA FELICIA MADAM MING sprader nedover gaten på de lengste bena verden har sett og koser seg riktig i sommersolen og de mange blikkene som klistrer seg til kroppen hennes. Hoftene hennes ruller nedover byen og hun er så glad for at hun ble født! Gatekunstnere, lurendreiere og fløytespillende polakker slipper det de har i hendene når hun kommer valsende. Gamle damer legger seg på gata slik at hun kan tråkke på dem, og kvinner tilbyr henne barna sine som kjæledyr. Eurora Felicia Madam Ming smiler lystig til dem alle.

 *