JEG ER KLEDD I SORT og jeg liker det ikke. Jeg skifter til en gul drakt og føler meg straks bedre. Min kjæreste besøker meg i blå klær og side om side blir vi for mye for hverandre. Jeg skifter til en blå drakt, men nå er vi for like. Jeg går ut i skogen, men der er jeg for blå for alt det grønne. Jeg drar til havet, men i det forsvinner jeg helt. Jeg skifter til lilla, men da kan jeg se fremtiden din, og det vil jeg ikke. Jeg kler meg naken, for da kan ingen se meg.

FOR ALLE ANDRE var det den dagen Amanda ble seks år gammel. For Amanda selv var det først og fremst den dagen hun sluttet å være fem. Hun så seg i speilet. Jeg er ikke et barn lenger, tenkte hun vemodig. Jeg skulle ønske at jeg kunne begynne å vokse nedover.

Det var ikke lenge etter dette at Amanda oppdaget at hun ikke lenger passet til favorittskoene sine. De var lyseblå med sølvstjerner på og Amanda syntes at hun liksom gikk i ett med himmelen når hun hadde dem på. Om dagen lå hun på gresset og strakk føttene mot skyene og blått forsvant i blått og det var om om hun kunne løpe inn i det. Hun så på himmelen og hun så på skoene sine og de var ett. Og hun så på seg selv. Og når hun gjorde det, så smeltet skoene og rant ut over henne til hun var lyseblå med stjerner på både på utsiden og innsiden. Og dette – at skoene ikke lenger passet til henne, frarøvet henne på sett og vis hennes plass i universet, hun falt ut av den store sammenhengen og det var et vondt varsel for henne, for selv om forstod lite og visste mindre, så var det en tone som gikk tvers gjennom henne hele tiden. En ren og lys og vever tone som handlet om å være barn. Og denne tonen sang Amanda til. Alle setninger hun sa var stemt slik at de passet til denne tonen.

Moren til Amanda kjøpte et nytt par med blå sko til Amanda, som var helt like på dem hun hadde vokst i fra. Det hjalp ingenting. Det var jo ikke skoene som var for små, det var føttene som var blitt så alt for store.

JEG LEVER I EN LITEN RØNNE AV ET HUS, råttent og fordervet. Men over de skitne vinduene skal jeg henge speil. På alle vegger. På alle dører. Tett i tett i hele taket. Så skal jeg være ren og pyntet. Alltid skal jeg være ren og pyntet, til og med om natten. Hva gjør det vel da at grunnen råtner under føttene mine. Jeg skal legge speil på gulvet og liste meg omkring i værelsene, trippe lekent frem og tilbake med tærne dansende, balanserende på gullrammene, som en hvit liten mus som har lært seg leken, som vet gangen i labyrinten, og som soler seg i lampelyset og beundrer sin egen snute i refleksjonen fra lupen som til en hver tid er vendt mot den.

DATTEREN MIN SKAL SOVE. Jeg forsøker å lese en bok for henne, men den sitter fast i halsen min og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg er tom for stemme. Virker ikke mer.

Huden hennes er klam og lukter barnesvette. Jeg sitter med ryggen mot den lille sengegavlen, og hun har pattet seg fast i armhulen min. Hun vrikker og vrir på seg og jeg kjenner at kroppen hennes er glatt og varm. Hun vil at jeg skal lese mer. Fortsette. Men hvorfor må hun være slik. Så våt. Jeg kjenner en motstand mot å være nær henne. Lukten av henne. Søt og varm. Klebig. Selv er jeg tørr. Opptørket og stiv, og stemmebåndene mine har stanset. Det finnes ikke en streng igjen i dem som er i stand til å vibrere.

– Les, pappa, sier hun. Hun har nesten sovnet, men klynker ut ordene likevel, legger trykk på hver stavelse. Det er en helt tydelig kommando. I tillegg dulter hun meg i siden. Dersom jeg var en mygg ville jeg ha tatt min død av det. Heldigvis er jeg en voksen mann, og jeg klarer meg. Jeg overlever. Selv om jeg er overbevist om at jeg får varige mén hver gang hun er nær meg. At berøringen av fingertuppene hennes gir meg blåmerker på undersiden av huden. Og hun har vært over alt på meg. Tatt alle steder. Jeg er hemmelig blå over det hele. Kanskje med unntak av inne i rumpesprekken. Og andre steder hvor hun og solen ikke kommer til. Men ellers er jeg blå.

Jeg vet at det lukter sovende barn av halsgropen hennes, men jeg vil ikke lukte. Jeg smyger meg ut av det klamme favntaket hennes i det hun sovner, løser forsiktig tentaklene som motvillig slipper taket med et vått sukk. Blekfete svamper smatter litt etter meg ut i luften i det jeg blir borte, men gir seg snart. Jeg stiller meg over sengen hennes og stirrer på henne.

Nesen er alt for stor for ansiktet hennes. Min kone og jeg undrer oss over hvor hun har den i fra. Det er ingen i slekten vår som har en slik nese som henne. Vi har lett etter den i familiealbumer flere ledd tilbake, både på hennes og min side, men det er ikke tegn til den noe sted. Nesene varierer noe i form, men forholder seg alle til den samme grunnstøpningen. På min side er nesene smale og lange, og med en liten nedadgående krumning helt ytterst på nesetippen. På min kones side flate og med smått utstående nesevinger, men med en krumning på neseryggen som gir dem et visst majestetisk preg. Nesen stammer altså ikke fra noen av oss. Jeg tenker at hun definitivt ikke er vår. I alle fall ikke min.

DET ER KALDT. Mellom fingertuppene hans hviler en sigarett, og den tar han av og til et langsomt trekk av. Røyken fra sigaretten og dampen fra ånden hans smyger omkring ham og skaper hver sin kontur mot nattehimmelen. Røyken fra sigaretten flyter ut og beveger seg organisk fra den ene formen til den andre. I motsetning til ånden hans. I den er det ingen forestilling. Den er simpel og homogen, lever kort og forsvinner brått. Mannen ser på den bleke dampen som er hans egen pust, og siden ser han på røyken fra sigaretten som bier i luften, hvor monstrøse ansikter og vanskapte dyr utfolder seg og farer flyktig for øynene hans. Hvorfor er det i sigarettrøyken at han får se disse scenene utspille seg. Det er hans ånde som skulle utrykke liv. Det er fra ham dette skulle ha kommet. På den annen side er det noe ærlig og likefremt ved det, tenker han. Slik er han. Pusten hans forestiller seg i det minste ikke. 

Da jeg var helt liten, var verden fullstendig gjennomsiktig for meg. Gjennom vegger og tak, fjell og dyr og mennesker, kunne jeg se. Det fantes ingen uoppløselige strukturer. Ingen hemmeligheter.

På kveldstid etter at min mor hadde sunget en sang ved sengen min og forlatt meg med et kyss på pannen, listet
jeg meg over gulvet og satt som forstenet ved det lille loftsvinduet på værelset, stirrende ut i verden, inn i alle
hjem og kjellere og skoger så langt blikket mitt kunne nå. Jeg så barn ligge alene i sine senger og lese i bøker som var like store som dem selv mens deres bestemødre danset rundt sengen deres til søvnen tok dem og de sengnet
om på gulvet. Jeg så naboens katt klatre opp på bordet og spise torskeøyet på sin frues middagstallerken og en ung pike stille seg naken fremfor speilet og børste håret sitt med et kamskjell hundre ganger i skumringstimen. 
Jeg så kvinner og menn bade nakne sammen og kna sine lår mot hverandres på loftet over et gammelt hotell nede i byen. Jeg så alt. Ofte så jeg mer enn jeg ville eller hadde godt av, men i begynnelsen hadde jeg ingen kontroll over hva jeg tok inn, jeg var fullstendig åpen for verden, uten filter. Blikket mitt visste ikke forskjell på rett og galt
og det forstod ikke å vike.

La meg forsøke å fortelle deg om hvordan det var. Hvordan det kjentes når jeg falt slik gjennom en park og en mur og en trapp og en vegg og en kjeller for å lande på en stor hvit rotte som spiste løse hudfiller av en mann som ingen visste om. La meg fortelle deg hvordan det kjentes når et fjell smeltet og ble borte.

Du kjenner kanskje til disse tegnede bildene, disse optiske illusjonene, hvor et mønster av trekanter og firkanter og streker er samfattet på en slik måte at de skjuler noe i dypet av seg. En ny tegning under den første, som du kan få se om du krysser øynene dine femti grader mot nesetippen og stirrer på alt og ingenting på en gang. Slike bilder som vil løse seg opp i sine bestanddeler og vise seg frem for deg uten klær dersom du lar dem få lov til det. Slik var verden for meg da jeg var liten. En eneste stor ansamling med stein og tre og glass og farger, som kunne forsvinne bare jeg knipset med blikket. Jeg kunne selv bestemme hva som skulle bli borte og hva som skulle bli igjen og i timesvis kunne jeg sitte og komponere nye sammenstillinger av omgivelsene. Jeg fjernet en vegg her og et hus der, og med ett satt en gammel kvinne og en gammel mann, som nettopp hadde spist frokost hver for seg, sammen i kvinnens hus og tittet ut av det samme vinduet. Et par vegger til, og katten fra nabohuset lå mellom dem på bordet og vasket seg fornøyd på magen med halen i syltetøyboksen. Når jeg ønsket meg fred tok jeg bort alt, vasket verden bort, som om den var tegninger på en tavle.

 

 

EN GAMMEL MANN VAR UTE OG SEILTE I NATTEMØRKET PÅ FJORDEN. Uten lys, uten vest, uten noe som helst. Dønningene fra havet var dype og store og hule og den gamle mannen var ute i ærend for å drukne. 

Ut mot havgapet. De evige jaktmarker. Fiskeren. Fisken. Føden. Fråden. Døden. Mot alt dette kjempet han seg frem. Det var sen oktober, høstvinden pisket ham kaldt om øynene og den mørke farkosten kastet seg tungt og hardt, frem og tilbake, i havets dulme vold. Roret raspet grovt i mannens trælete hender og seilet kastet seg i dype stønn mot den mørke nattehimmelen. Kald var han. Og våt. Men bruset i havet mildnet hans angst og senket taktens i hans hjerte, og nå og da var det som om hans ånd allerede glippet med øynene. Den gamle mannens blikk hadde tatt feste på et lite skjær langt der ute i dønningene og i det skulle han grunnstøte. Mørket omfavnet ham og båten bysset ham sakte mot den våte hvile. Slik skulle det bli. Båten skulle knuses, splintene skulle stå til himmels, og selv skulle han dø en gammel fiskers død. Han skulle puste lungene fulle med vann og med knyttede never skulle han sovne inn i selskap med fiskestimene som hadde livnært ham gjennom et helt liv, uten å kny, uten å pruste.

Kjølen knivet tungt og dypt i de sorte bugnende bølgene, men foruten bruset og smellene fra havets dønninger,
var det stille i natten og stjernene stod klart på himmelen. Med ett ség en tanke inn over den gamle mannen, og han mildnet noe. Det er en sak han har kommet på, noe han vil gjøre før han går. Han vil ta opp et garn. Han hadde glemt at han hadde satt det, men nå vaker bøyen i hans tanker. Fisken skulle ikke stå der i dager og pines i hjel. Hans far hadde lært ham det. Hans far var glad i fisken. Og det falt den gamle mannen tungt for brystet å skulle vike fra sitt livs lære nå i dette som skulle være hans siste dag på jorden. Ikke ville han trampe inn i dødens rike med søle på skoene. Den gamle mannen snur båten. Det er ikke langt tilbake og vinden blåser i riktig retning. Den driver fint. Natten er vid. Himmelen er sort.

Garnet er tungt. Tyngre enn noen sinne. Aldri i sin levetid har den gamle mannen kjent et så tungt garn og det kvalmer ham å tenke på hva slags fisk som kan holdes fanget i det. Garnet er seigt og brunt og blinker stygt i mørket, og det vil ut av hendene hans, det er motstridig. Den gamle fiskeren ser for seg gule skimrende torsker og buktende åler, bleke havmonstre med gapende munner og tusen lysende tenner glefsende mot hendene hans, slikkende mot roret, rapende mot himmelen. Ikke dra meg opp, hvisker garnet, alle helvettes fisker og futer finnes i meg. Du vil ikke se dem. La dette siste garnet være, hvisker det. Ikke se det. Ikke se dette som er i meg. Havet er mørkt som bek og der nede i meg et sted, i dypet, finnes det et udyr i din favn.

Men mannen drar. Den gamle mannen haler. Det hvitner i øynene hans, av anstrengelse og av frykt, men stimen i garnet skal ikke stå og dø. Noe er verre med den tanken, enn med noe annet. En klynge med døende fisk i nett. Forlatt under overflaten. En stim av store glatte sjeler som pisker med finnene. Garn som river seg inn i gjellene. Store blødende dyr. Forvitring. Eim . Han kan ikke tåle det. Han river i nettingen så knokene hvitner, han knurrer mellom tennene og garnet knurrer tilbake gjennom riene. Det ber ikke lenger nå. Rør meg ikke, roper det. Jeg dreper deg om du rører meg, roper det. Dø skal jeg allikevel snerrer den gamle og med ett slipper noe tak og han farer baketter i farkosten og garnet farer også med og er med ett så lett som ingenting. Den gamle mannen blir liggende litt i båtens akterende. Han ser på garnet. Det roper ikke mer. Som en slunken morkake ligger det i båtens baug og blør, men det roper ikke. En stillhet har senket seg over farkosten nå. Alt er annerledes. Selv havet ligger blankt og har vendt sine vasstrukne ører lyttende mot sykdommen i nettet. Kun små krusninger fra overflaten strekker seg lett på tærne opp mot båtens babort side, som for å komme litt nærmere ripen, som om havet vil se hva det har født.

En liten blekgrå fisk. Det er alt. Og ingen rester av sjøgress i garnet, ingen hull som vitner om at noe stort kan ha revet seg løs. Ingen sten. Den gamle mannen lukker øynene. Fisken stirrer ut i mørket. Den slår ikke med finnene, den beveger seg pulserende som om den ikke var en fisk, men en åme, en bankende muskel, en meitemark. Buken bølger opp og ned som om fisken konstant gulper og svelger, men ingenting kommer ut av den. Stivt og olmt stirrer den mot himmelen. Båten er sort og blank av våt tjære og bukter seg som en ond orm i bølgene. Fisken er blek og mager og bukter seg som en ond orm i båten. Den gamle fiskeren vil ikke nær den, orker så vidt å se på den.

Den gisper lenge etter luft før den slutter med det. Slik har den gamle aldri tidligere latt en fisk dø, og i det angsten svinner, og blikket klarner, ser han at han har forrådt sitt siste ærend. At fisken led. Den gamle mannen blunker og rødmer. Sakmodig lener han seg frem og griper om den lille. Nøster den skånsomt ut av garnet. Mykt og slapt hviler den i hånden hans. Han slipper den fri. Den flyter med buken opp. Holder seg langs båtens rand, som for å si at den nesten var ferdig med å dø, men ikke helt ennå. Og du skal se meg når det skjer. Den gamle fiskeren hviler hånden mot båtripen. Han ser inn mot land.

JEG KAN DANSE SOM DETTE, DET KAN JEG. Jeg kan danse meg bort i mine egne trinn og skrive poesi med føttene, minnes gamle valser, trippe lett i takt med lyse toner, leke i dem igjen og igjen til min egen glede og fornøyelse, som et barn som vil høre de samme historiene til solen har gått opp og ned fem tusen ganger og det oppdager at det er blitt voksent. Slik vil jeg danse til det ikke er liv igjen i meg, slik vil jeg danse slike danser som gjør at blodårene mine krummer seg og øynene dine lukker seg og gamle damer luller seg inn i sine pelskåper og drømmer og morgendagen som om den var i stand til å bringe deres avdøde ektemenn tilbake fra graven. Jeg vil ikke annet enn dette fra nå av. Jeg samler mine føtter til et kjempesprang og forsvinner siden som en åttehodet syngende spurv over åsene.

JEG SLÅR AV ALLE LYSENE I VÆRELSET, siden klatrer jeg opp i vinduskarmen og gjemmer meg bak gardinen. Ingen kan se meg fra stuen nå, men fra utsiden er det mulig å skjelne meg. Der finnes jeg i skyggene i høstmørket, som en stor, stor stille flue surrer jeg mykt mot vinduet, vel vitende om at det er for kaldt for meg nå, at jeg kommer til å dø der ute om noen slipper meg fri. Jeg har på meg en blå kjole og det flokete håret mitt henger i laser. Jeg legger pannen mot det kalde glasset og stirrer på naboene mine. Jeg klynker sint mot dem og vet at det ikke betyr noe fra eller til hva jeg gjør. Innerst inne vet jeg at jeg er i ferd med å bli gal. 

MIN FAR BLE TIL EN SABELTANNTIGER OM NATTEN og jeg var den eneste som visste om det.
I mørket vokste tennene hans seg så lange, så lange. Jeg har aldri siden sett noe liknende på noen annen mann. De presset seg ut gjennom huden på hver sin side av nesevingene. Helt ned til brystet hans rakk de. Og noen ganger, når han kysset meg godnatt, så satte hodet mitt seg fast mellom dem. Da lirket han det forsiktig løs igjen og bredte dynen godt om meg.

I halvmørket på værelset mitt ser jeg fars sterke rygg i skyggene. Han står vendt mot speilet og han ser på seg selv, han beundrer seg. Hendene hans er store og grove og tørre. Han har to av dem. To hender. Jeg vet hvordan de kjennes ut. Jeg vet alt om fars hender. Han tror at jeg sover, eller at jeg ikke kan se ham på grunn av mørket. Men det kan jeg. Kroppen hans ser alene ut. Det er en kropp som ikke vet om at den er i selskap. Den holder ikke pusten mellom setningene. Den danderer ikke hånden omkring glasset før den løfter det til munnen. Den bare er. Ikke bare kan jeg se ham. Jeg ser ham tydeligere her, i speilet, i nattemørket enn jeg noen gang ser ham ellers. Vanligvis flyter han ut i kantene. Dersom jeg forsøker å se rett på ham, så forsvinner han, blir til lyse flekker. Som om øynene mine alltid er besmittet av sollys. Kun i natten er vi nær hverandre. Og nå ser jeg ham. Han holder en neve om hver tann. Han kjærtegner dem ikke. Han holder dem. Som en hjort hviler geviret mot en sten. Som en konge veier sin egen krone i sine hender. Min far, sabeltanntigeren.

Til min mor sa han aldri noe. For henne var alt dette hemmelig. Jeg hørte i alle fall ikke mor nevne noe om det noen gang. Og om hun hadde gjort det, selv om det bare hadde vært et lite stikk, en vag hentydning av en anklage, kastet fra henne mot ham i en av de stille blekgule feidene som pågikk mellom dem, så ville jeg ha fått det med meg. Jeg var svært vár på dette. Jeg tenkte mye på det. På hva det ville innebære dersom den ble viden kjent, denne forvandlingen hans. Hva det ville bety for oss som familie.

Selv sa han at ingen måtte vite det. Dersom noen fikk vite det, så kom de til å sette ham i bur. Og der ville han måtte sitte alene, kanskje i mange år. En gang innimellom, ville mennesker i hvite frakker komme og undersøke ham, sjekke om han fremdeles hadde det i seg. Å bli til en tiger om natten. De ville komme til å måle tennene hans en gang i timen hele døgnet, og dersom de kunne finne det minste spor på at tennene hans på noe tidspunkt hadde vokst så mye som en millimeter, så ville de lukke ham inn i buret igjen. Hver natt beskrev han det fra en ny vinkel. Buret. Og etter tusen netter, kanskje mer enn det, kjente jeg det så godt, hvordan det så ut, hvordan det luktet, hvor varmt eller kaldt det var der, at jeg umiddelbart ville ha visst hvor jeg var om jeg våknet opp der. Selv i blinde ville jeg ha visst det.

Min far fortalte meg om hvordan jerngitter kjennes mot fingertuppene når man drar hånden hurtig over det mange ganger. Dersom man gikk rundt og rundt og rundt langs burets innervegger, og dro fingertuppene etter seg langs gitteret, så ville man etterhvert miste følelsen i dem, sa han. Jeg forstod ikke riktig hva han mente, men så en dag, på vei hjem fra skolen, viste en venninne meg en ny lek. Den bestod i nettopp dette, å dra fingertuppene hurtig langs nettinggjerdet som innkapsler skolen. Og da kjente jeg det, hvordan fingertuppene ble numne, og jeg forstod hva far mente, og jeg trakk hånden til meg. Far sier nemlig at man ikke slutter når fingertuppene har blitt numne. Ikke når man er i bur i alle fall. Da fortsetter man. Da løper man rundt og rundt og rundt langs veggene i buret helt til fingrene er borte. Og når fingrene er borte fortsetter man bare med resten av hånden og armen, og så den andre hånden og den andre armen. Til sist ligger man bare og rullet i buret, uten armer, uten hode og uten rygg. Slike ting gjorde man i bur. Jeg ville ikke at far skulle dit. Det er klart at jeg ikke ville det.

JEG LIGGER I SENGEN MIN OG VENTER. Jeg er spent. Det er natt. Jeg lytter til lyden av at noen romsterer på værelset mitt. Hvem kan det være. Jeg er i mitt eget hjem, i min egen seng, og jeg trodde at døren var låst, men det har den visst ikke vært likevel, for noen er her nå. Jeg har ingen anelse om hvem. Eller hva. Jeg har ingen nære venner. Ingen som ville kommet inn på rommet mitt slik, midt på natten. Uten å si noe. Hvem gjør noe slikt, uansett. En stund holdt jeg det for sannsynlig at det var et dyr som hadde tatt seg inn til meg. En katt som hadde klatret opp veggen langs takrennen, og som hadde kommet inn gjennom vinduet mitt. Muligens en bortkommen undulat. Det ville ha forklart en god del. Jeg syntes til og med at jeg kunne høre vingeslag mot gardinene. Det er rart hvordan fantasien kan løpe av med en. Nå tenker jeg heller at det dreier seg om en person, med lange øyevipper som flapper mot hverandre i mørket.

Det er stille en god stund. Jeg blir urolig. Har den andre forsvunnet. Det er vanskelig å si. Jeg våger ikke stille spørsmål. Jeg er redd for min egen stemme, tenker at den vil flerre opp stillheten. Kanskje vil den til og med ødelegge mørket. Jeg er redd for at alle lampene i rommet vil begynne å lyse, dersom jeg åpner munnen og sier noe. Jeg er redd for at vinduer og dører skal lukke seg opp og at det fremfor øynene mine plutselig skal åpenbare seg en slik sommerdag hvor man setter alle dører åpne og lar vinden blåse tvers igjennom huset. Det er ikke slik jeg vil ha det nå. Jeg tier. Venter. Mørket i rommet er klamt rundt håndleddene mine, og selv om jeg er naken, kjennes det som om jeg har på meg klær. Hvor er du, tenker jeg. Hvor er du, hvor er du.

Så hører jeg det. Tydelig. Den andre sukker. Så blir det stille igjen. Lenge. Et nytt sukk. Jeg hører lyden av hud mot sengestolpene mine. Hender som føler seg frem i mørket. Lyden kommer mot meg. Men så forsvinner den bort fra meg igjen. Hvorfor gjør den det, tenker jeg. Nå var du jo på sporet. Hvorfor vendte du om.

Jeg griper ut i mørket og får grep om den fremmedes arm, trekker ham eller henne tilbake i sengen til meg. Den fremmede er våt. Jeg kan kjenne det nå. Våt over hele seg. Men det er også noe annet. Gjeller. Det er en stor fisk som har spasert omkring på værelset mitt den siste timen. Jeg pakker oss inn under dynen sammen.

Men, fisk, spør jeg. Får du puste her på land du da. Og hvordan kom du inn på rommet mitt, var ikke døren låst. Fisken svarer ikke, den sukker bare. Jeg vet ikke om det er det at den ikke kan snakke, eller om det er slik at den ikke vil. Med ett blir jeg litt forlegen. Jeg skulle kanskje ikke ha dratt den ned i sengen til meg slik, jeg skulle kanskje ikke ha vært så direkte. Jeg skjemmes, og jeg slipper taket i fiskens arm. Men den blir likevel liggende under dynen min. Jeg tar det som et tegn på at det er her den vil være, men jeg vet ikke riktig hvor jeg skal gjøre av hendene mine nå. Jeg er glad for at du er kommet, sier jeg. Takk for at du kom. Den fremmede sukker.

Vil du kanskje ta et bad, spør jeg. Jeg trodde ikke at fisker kunne leve slik på land lenge av gangen. Men jeg vet ingenting om deg, jeg bare antar, sier jeg. Det kan hende at du er en helt annerledes fisk, og at jeg ikke kan ta med meg noe av den kunnskapen som jeg har samlet meg om fisk som sådan inn i vårt forhold. Men så lenge du ikke snakker til meg, så er det bare dette jeg kan gjøre. Anta saker og ting. Og nå antar jeg for eksempel at du vil bade, sier jeg. For jeg vet at fisker i det store og det hele trives i vann. Det hjelper ikke å være i nærheten av det. Fisk flest må faktisk være vannet for at det skal gjøre noen nytte. Den store fisken i sengen min svarer ikke. Det er vått på gulvet, og siden jeg allerede er så godt i gang med å anta, fortsetter jeg like gjerne med det. Siden den fortsatt er våt, antar jeg at den har kommet til meg direkte fra havet og at den ganske snart vil trenge vann igjen. Jeg reiser meg forsiktig fra sengen, så går jeg inn på badet og tapper i badevann. Den fremmede fisken ligger fremdeles under dynen når jeg kommer tilbake.

Kom nå, sier jeg til fisken. Jeg henter den ut av sengen. Vi har det ganske fint sammen der på badet mitt om natten, tror jeg. Jeg sitter på gulvet ved siden av badekaret og fisken har sunket helt under vann. Der ligger den stille med vidåpne øyne, og jeg synes at det ser ut som om den har det bra. Jeg henter en liten svamp og begynner å vaske den forsiktig med en mild såpe. Det er godt å kjenne svampen gli over gjellene. Jeg lukker øynene og nynner en liten vise som moren min lærte meg da jeg var liten, og jeg vasker og vasker. Jeg synes aldri at det kan bli nok.

Den fremmede sukker. Jeg lukker brått opp øyenene og ser at det ikke lenger er en stor fisk som ligger i badekaret mitt, men en liten pike. Nå er det hun som ligger der, under vann, og stirrer på meg. Den lille piken tar hånden min og legger den på magen sin. Jeg tror hun vil at jeg skal stryke henne. Hun sukker igjen. Kanskje hun har vondt. Jeg vet ikke hvorfor det ikke forundrer meg at fisken har blitt til en liten pike. Et øyeblikk tenker jeg at jeg er livstrett. At det ikke er noe som kan overraske meg lenger. Men jeg slår det fra meg. Det går opp og ned for alle. Jeg ser på piken. Hun er riktig søt og jeg lurer på om jeg kan beholde henne.

Er du ferdig med å bade nå, spør jeg piken etter litt, og dytter henne forsiktig i siden med pekefingeren. Hun svarer ikke. Jeg trekker ut korken og ser at vannstanden i karet sakte begynner å synke. Jeg går ut på kjøkkenet og henter et glass med vann til meg selv. Når jeg kommer tilbake, ligger piken fortsatt i badekaret med vidåpne øyne. Hun sukker ikke mer.

Jeg legger hånden på magen hennes og kjenner at hun er kald. Hun er ikke bare kald. Hun er rett og slett død.

Jeg har druknet den lille piken. Jeg kjenner en trang til å holde meg selv om halsen, jeg vet ikke hvorfor, så jeg slutter med det. Jeg går tilbake på soverommet mitt og jeg legger meg i sengen. Jeg vil sove, men jeg får det ikke til. Hvordan kunne jeg være så dum. La henne bli liggende slik under vann, bare fordi hun noen minutter tildligere hadde vært en fisk. Og jeg som til og med tenkte tanken på å beholde henne. Hvordan skulle jeg liksom ha tatt meg av en unge, jeg, som ikke en gang har fått med meg at det er visse forskjeller på et barn og en fisk, den største av dem kanskje at fisker puster under vann, mens barn dør der. Jeg kjenner pikens blikk på meg. Det brenner tvers igjennom vegger og fliser og badekar og sengestolper og hud og bein og alt annet som måtte skille oss. Jeg henter henne inn til meg. Jeg pakker oss inn sammen under dynen.

Vi ligger slik lenge, hun ligger helt nær meg og jeg klapper henne over ryggen. Etter en liten stund begynner hun å puste og en enorm lettelse skyller over meg. I morgen den dag skal jeg begynne å se etter barnehageplass til henne.

EN KVINNE STÅR VED BASSENGKANTEN og gjør seg klar til å hoppe. Hun holder seg for nesen. Badedrakten hennes har samme farge som huden hennes og den er litt gjennomsiktig. Hun er blek og ikke helt ung, men noe ved henne minner likevel om et barn. Det kunne ha vært badedrakten. Men det er noe mer enn den. Det er iveren hun har inntatt bassengkanten med. Det er hungeren i blikket som hviler på vannoverflaten. Hun holder seg for nesen og gjør seg rak og tung og stiv, og man ser at hun gleder seg, at hun har betydelige ambisjoner om hva dette hoppet skal være. Hun kniper øynene sammen, trekker pusten hardt. Og så hopper hun! Og jeg ser på henne det halve, det kvarte, sekundet det varer, at hun ikke kan tro at det er sant. Hun står på grunna, med vann til hoftene, mens alt inni henne fremdeles er på vei ned, fremdeles med øynene igjen og hånden for nesen, men i et løsere grep nå. Kun i dette øyeblikket ser det ut som om hun vil bli stående, men så ser jeg en trass blødme i det sorte i øynene hennes. Hun erkjenner aldri at hun har bommet. Det er et valg hun tar. Det er som om hun befinner over og under vann på samme tid. Hun strammer grepet om nesa igjen og så fortsetter hun. Det blir selvfølgelig ingen tyngde i fallet fra nå av, det er bare knærne hennes som gir etter, men hun later som ingenting. Og bare for seg selv gjør hun det.

JEG PUSTER UT TO OVALER AV ÅNDE PÅ BUSSRUTEN. Siden går jeg av bussen, blir påkjørt, omkommer.
Busssjåføren finner telefonnummeret til min mor på mobiltelefonen min, og han ringer henne, forteller henne at det dessverre er over og ut med meg, men at hun må skyndte seg å komme dersom hun vil rekke å se det siste livstegnet av ånden min ebbe ut på ruten.

JEG ER HEMMELIG FORELSKET I EN KRÅKE, men jeg vet at dersom det ble noe mellom oss, så ville det ha endt med sorg for oss begge. Begge ville vi ha gått ulykkelige ut av forholdet, og ingen av oss ville ha lært noe som helst av det, som vi kunne tatt med oss videre.

Huset jeg bor i troner på toppen av en øy. Det er et vidunderlig, enormt, laftet tømmerslott, og det har et stort tårn på toppen av seg, som ruver over landskapet, langt over de aller høyeste trærne på den allerede høye øya. Det er en kjempe. Og jeg bor i kjempens mage. Sover i blindtarmen, står i tårnet med alle glassvinduene og ser verden gjennom dens øyne. Jeg er så ensom her. Jeg vet ikke en gang om huset vet at jeg er her. Om natten drømmer jeg at veggene spiser meg levende. Sprekkene i de gamle tømmerstokkene åpner seg til store munner uten tenner og med støvete gummer, og de gaper over meg, sluker en kroppsdel, som for eksempel en arm, og så sutter det på meg. Grovt og hardt og grådig. Kroppen min er tørr og smuldrer bort i volden og til sist er jeg ikke annet enn mere støv på innsiden av veggen.

Om morgenen står jeg ved vinduet og titter ut på ingenting. Jeg har all denne utsikten, og likevel ingen ting å se på. Av og til bare, denne kråka. 
Den har visst funnet sitt sted her i verden.  En død og krokete furu slynger seg opp blant alle de grønne trærne og på et vis gir den intrykk av å være mest levende av dem alle, grå og organisk, som om den har vrengt seg ut av seg selv i det den åndet ut, og blitt til noe annet, noe som lever videre i noen, et annet sted. 
Kanskje i meg. Kanskje i huset. Kanskje i kråka.

Jeg leker med tanken om at kråka og jeg er forutbestemt for hverandre, at den vil meg noe, at jeg vil den noe.
Og jeg involverer den i livet mitt. Jeg lukker øynene og går alle trappene opp til tårnet i blinde. Føler meg frem med fingrene og føttene, som om jeg var et insekt, beveger meg sakte opp mot kjempens hode og tenker at jeg er en husbukk i husets hjernevirvler, og så, når jeg står i tårnet, en flekk på hornhinnen, en fluelort på et speilbilde.

Jeg legger fingertuppene mot det kalde glasset i vinduet og lukker fremdeles øynene. Jeg tenker at dersom kråka sitter i toppen av det døde treet når jeg åpner dem, så elsker den meg og vil meg noe. Kråka sitter der ikke og jeg blir skuffet. En dag skal jeg lukke øynene og si til meg selv at dersom kråka ikke er der, så dreper jeg meg selv.
Og så skal jeg gjøre det.

DET VAR EN GANG en liten pike, en slik som du allerede kjenner fra eventyrene, en slik liten tulle med øyne blå, røde kinner og føtter små. En riktig blomsterknopp av en menneskedatter, myk, mild og på alle måter blid og ven i sitt vesen. Ellida var hennes navn. Ellida var elsket av sine foreldre, aktet av sine jevnaldrende, og hun var velkommen inn i hvert eneste hus og hjem i hele egnen. Mange var dem som så henne som fremtidig sønnedatter i sitt hjem, og alle tapte de sitt hjerte til henne, sønnene, og døtrene med, skjønt de elsket henne selvsagt i hemmelighet, eller forkledte sin attrå i en overdrevet venninnekjærlighet.

En dag erklærte piken at hun ikke lenger ville klippe håret sitt, og dette holdt hun fast ved, og det vokste seg til og ble lenger enn hun var selv. Det slepte langs bakken når hun gikk, og det ble den skitneste og begredeligste hårmanke noen noensinne hadde sett der i byen. Hun ble kalt for sopelimet på folkemunne, og ingen ville lenger gjeste henne i sitt hjem, for med henne kom jo også alt rask og rusk som hårmanken hennes hadde samlet med seg langs småbyens skitne smug, og kjøkkengulvets spyttmyke smuler klebet seg til hårtuppene hennes. Hennes foreldre var svakelige folk, som ikke hadde vett eller ork nok til å beordre sin datters hårvekst kuttet, så jenta gjorde som hun ville. Og å klippe seg var ikke blant de tingene. Hun vandret alene i natten, sopelimet, og hvisket ukvemsord og kjærlighetserklæringer til sine slitte hårtupper.

MANNEN MIN SVØMMER MED BUKEN OPP, frem og tilbake i bassenget nederst i hagen. Magen er stor og hvit og oppblåst, og den vokser hver dag. Men likevel fortsetter han som alltid, frem og tilbake i den dumme trange badebuksa. Ingenting er annerledes enn før, bortsett fra dette. Mannen min sover på hodet, og han spiser på hodet, og snart skal han dø. Selv gråter jeg over svømmebassenget, litt mer hver dag. Jeg gråter alt det han selv ikke kan gråte, jeg gråter for stillheten i bassenget, som blir større og større. Mannen min, på sin side, skjønner ingen verdens ting. Hver gang en ny dråpe treffer overflaten, kommer han til og vil spise den.

BRØDRISTEREN MIN ELSKER MEG, men det er ikke alltid den er like god mot meg, og mine nærmeste anbefaler meg på det sterkeste å avslutte forholdet. De er bekymret for meg, og jeg ser den jo selv også, sykdommen i rommet mellom oss, som oftest består i at det ikke finnes noe rom mellom oss. Vi glir over i hverandre og blander oss i hverandre uten å harmonere.

Jeg er gul og trenger blå for å bli grønn, men i stedet lefler jeg med det lilla og ender opp i en stygg nyanse av brun. Men vanen har tatt meg og det er vanskelig å bryte ut. Den lager frokost til meg og den er så varm og god når vi sover sammen under dynen, og da tenker jeg at jeg vil være sammen med brødristeren min for alltid. Men like plutselig kan den snu seg mot meg og være voldsom og ubehagelig, og det skremmer meg selvfølgelig. En dag hvor vi skulle ta et bad sammen, forsøkte den for eksempel å drepe meg, jeg sverger på at det var det den ville.
Noe annet kan jeg ikke tolke det som. Jeg var redd for den en stund etter den hendelsen, og jeg tror den forstod at den hadde gått for langt, for da jeg etter en stund nærmet meg den, var den myk og tjestevillig, slik som den var helt i begynnelsen av forholdet. Og da var det så lett for meg å synke inn i all vennligheten og velvilligheten den viste meg. Og selv om jeg glimtvis husker den personen jeg var da det bare var meg, og vår forbindelse ennå ikke ennå hadde oppstått, så er det for mange aspekter ved vårt forhold sammen som har tatt et grep om meg, og som jeg nå ikke kan tenke meg å leve uten.

 

HUN DRAR PÅ GRAVLUNDEN MED BØTTE OG KOST og vasker de forlatte gravene, og slik forsøker hun å overbevise seg selv om at hun er et godt menneske. Se, sier hun til seg selv og lar fingeren, innhyllet i en våt klut, gli langs alle kroker og kriker i gullbokstavene. Se, dette gjør jeg altså for disse ukjente døde, hva må jeg vel da ikke være i stand til å gjøre for de kjente levende? Hvor god er jeg vel ikke i de virkeliges verden når jeg gjør meg slik umake som dette for dem som er borte, og som ikke engang kan takke meg. Hun soler seg i glansen av sin egen vaskekost, og hun kysser gravene til døde barn, og gjennom stenen kjenner hun deres varme feberhete panner mot sine lepper.

EURORA FELICIA MADAM MING sprader nedover gaten på de lengste bena verden har sett og koser seg riktig i sommersolen og de mange blikkene som klistrer seg til kroppen hennes. Hoftene hennes ruller nedover byen og hun er så glad for at hun ble født! Gatekunstnere, lurendreiere og fløytespillende polakker slipper det de har i hendene når hun kommer valsende. Gamle damer legger seg på gata slik at hun kan tråkke på dem, og kvinner tilbyr henne barna sine som kjæledyr. Eurora Felicia Madam Ming smiler lystig til dem alle.